Æg he ikkje lyst å vær egoistiske. Me menneske æ født mæ den domme egenskaben, men æg trur alligavell at me kan jær ganske møie mæ dæ. Koffor æ dæ sånn at me menneske alltid tenke på okke sjøl når me sga vurdera noge. Koss kan æg jær dæ sånn at ting varte mest behagele for mæg?? Alt dæ me jær sga vær mest mulikt behagele for okke sjøl.....
På skulen hær en dag hadde me en forelesning- æg huske ikkje om kæ, men æg huske en ting så vart sagt: "Ta f. eks; Foreldre- barn, venner, ekteskap, sykepleier- pasient. Faktisk så æ dæ opp te den enkelte at den andre skal lykkast. Dæ æ opp te en sygepleier å jær alt hu/ han kan for å få pasienten fornødde".
Dæ handle om at me sga glømma okke sjøl, å sedda den andre i sentrum. I et ekteskap sga du glømma dæg sjøl. Du sga jær dæ du kan for å gleda den andre, uavhengig av dagsformen din. Viss begge parta hadde jort dæ... ja du kan bare tenka dæg te koss dæ hadde vårte:-)
Når me kjørte heim på fredag hørte me på en talar. Han snakkte egentle om dæ sama. Me må legga okke sjøl te side, for å få den andre te å lykkast. Å den andre kan vær alt ifrå kollega, venn, barn, foreldre, søsken, ektefelle, pasient osv.
Æg he ikkje lyst å vær egoistiske, men æg æ dæ. Æg trur kje æg æ aleina om dæ. Me vil ha dæ best muligt. Men æg trur, viss me prøve å glømma okke sjøl å verkele går inn for å sedda den andre i sentrum. Så vil den andre bli glae, å dæ vil på en eller annen måde påvirka osse positivt!
Gud ser på gjerningane okka...
1 kommentar:
haia:) stemme dæ jah! :) gid
Legg inn en kommentar