Jeg jobber på sykehjem og er stolt av det!
Derfor tenkte jeg at jeg kunne gi dere lesere et innblikk i hvordan en dag på jobben kan være for meg. Nå tenker jeg på en konkret dag på jobb for ikke så lenge siden.
Jeg kommer på jobb 14.30. Får rapport fra avdelingen om hvordan de forskellige pasientene har det. Noen har det greit og er i bedring, andre ligger for døden, og noen ventes fra sykehuset.
Etter rapporten er det servering av kaffi for de som ønsker det. Som regel er det et høydepunkt for de som ønsker det. En klokke ringer... Jeg ser hvilket nr. som ringer og vet ikke hva som venter meg der inne... Det er en pasient som ligger på det siste. Foreløpig vil hun ha smertestillende- og hun får det selvfølgelig. Man skal kjenne på minst mulig ubehag den siste tiden. Det skal være en så fin stund som mulig! Pasienten har alle pårørende der! En god og nær familie som tar seg av hverandre. Godt tenker jeg- tross alt. De har hverandre i denne tøffe stunden:-) Jeg snakker litt med dem, fukter munnen og ser at alt er greit ellers.
Så kommer en ny pasient... Jeg tar imot pasienten- leser gjennom papirene fra legen og finner ut hva problemet er. Pasienten er dårlig og trenger å være hos oss. Plaget av kvalme og diverse- så det blir en del oppkast og vasking. Stakkars mann.
Vi ansatte sitter oss ned for en liten pause. Det er ikke lenge vi får sitte før klokkene ringer, eller en alarm går. Som sykepleier på kvelden, har jeg også ansvar for de avdelingene der det ikke er sykepleier. Og det kan være noen avdelinger til tider... Nå ringer de fra overetasjen. En pasient trenger noe for halsbrann. Jeg går opp og låser ut fra medisinrommet. På veien tilbake til vår avdeling møter jeg en dement mann i gangen som er på avveier. Jeg følger ham tilbake der han hører til. Da var pausen over.
Det er tid for kveldsmat på avdelingen. Pasientene har allerede satt seg tilbords og er veldig klar for mat. Vi serverer mat og drikke, men så må vi gå. Ei klokke ringer- en dame må hjelpes på do. Kveldsmaten får vi komme tilbake til etterpå. Heldigvis er de så oppegående de som er inne nå at de klarer seg godt selv.
Det ringer igjen...fra rommet jeg får hjertebank av hver gang jeg ser noe på skjermen. Har det skjedd noe nå? Nei, de pårørende sitter og holder pasienten i hånden. Hun trenger smertestillende igjen... Det er en munter stemning i rommet. Godt å komme inn der, selv om det er en håpløs situasjon. Vi snakker sammen igjen- om løst og fast. Jeg setter inn smertestillende og får hjelp til å legge pasienten godt til rette i sengen. Vi får fortsatt bare vente og se...
Oppkast igjen på et rom- både pasient og meg denne gangen.
Så er det litt trening, noen har brukket lårhalsen, andre har hatt slag. De kommer til oss for å trene seg opp!
Sårstell, kateterisering,legge dosetter, låse ut medisiner.
Så er mi vakt over. Jeg må gi rapport til nattevakta om hvordan ståa er. Denne vakta skulle jeg ønske at jeg ikke trengte å gå hjem. Når jeg må gå ifra dårlige pasienter, så klarer jeg ikke helt slippe tak i dem når jeg kommer hjem.
Jeg tenker ennå på disse dårlige pasientene og lurer på hvordan det går med dem...og med pårørende!
Å være sykepleier kan være krevende, men det er mest givende. Det gir meg så utrolig mye. Og når jeg ser hvor mange fantatsiske folk det er i denne verden... Ja, jeg er velsigna:-)
